Hovedoppslaget på førstesiden i dagens Aftenposten (4. juni) fylte mange med glede. Fire tidligere statsministre og en tidligere utenriksminister gjør felles sak for å få avskaffet atomvåpnene, som henger som et Damoklessverd over oss alle. Bare ved å avskaffe atomvåpnene kan vi effektivt forhindre at de blir brukt, skriver de. En selvinnlysende sannhet.
Initiativet, som er en oppfølger av et tilsvarende initiativ fra fremstående politikere i USA, fortjener all mulig støtte. Her er tre konkrete forslag til hva Norge på egenhånd kan og bør gjøre umiddelbart:
- Det foreligger et fullt utarbeidet forslag til en FN-konvensjon om forbud mot atomvåpen, etter mønster av konvensjonene om forbud mot biologiske våpen (1972) og kjemiske våpen (1993). Norge har hittil, av taktiske grunner, ikke gått aktivt inn for en slik konvensjon. Nå er tiden kommet for et linjeskifte.
- Natoforsvaret, som Norge er en del av, er basert på en selverklært rett til førstebruk av atomvåpen. Norge har hittil ikke aktivt motarbeidet denne delen av Nato-konseptet. Norge bør nå ensidig erklære at vi er imot førstebruk av atomvåpen.
- Norge bør umiddelbart starte prosessen med også å få de øvrige Nato-landene til å erklære at alliansen ikke vil være den første til å bruke atomvåpen.
Noe av det første Obama gjorde da han hadde tiltrådt som USAs president var å erklære at han ville arbeide for en atomvåpenfri verden. Det gledet mange. Men han kan ikke klare det på egenhånd. Obama trenger støtte i ord, som de fem tidligere ministrene nå har gitt ham. Han trenger også støtte i handling. Det kan den norske regjering gi ham – nå. Forslagene ovenfor er enkle. Gjennomføring krever ikke samtykke fra andre land. I seg selv bringer tiltakene oss riktignok ikke nærmere en atomvåpenfri verden. Men de viser vilje til handling rettet mot dette mål. De vil være en god, konkret, opptakt til tilsynskonferansen for Ikke-spredingsavtalen som skal finne sted i 2010. Ifølge avtalens artikkel VI har Norge en forpliktelse til å arbeide for atomavrustning in ”good faith”. Denne delen av avtalen har Norge hittil hatt et altfor passivt forhold til. Nå er tiden kommet til å ta bestemmelsen på alvor. Erklæringen fra de fem ministrene gir Norge et springbrett vi ikke har lov til å unnlate å satse på – umiddelbart og under de vanskelige forhandlingene som ligger foran oss.
