Under den andre verdenskrig ble vitenskap og teknologi viktige virkemidler i krigføringen. Nye typer skip, fly, raketter, motorer og våpen ble utviklet av dyktige forskere og produsert i et tempo verden aldri hadde sett. Forskerne ble dermed deltakere i krigføringen, både på alliert side og på nazistenes side.
Nazistenes herjinger i Europa hadde skapt en flyktningestrøm av fremragende forskere til Storbritannia og USA. Blant dem var både eldre vitenskapsfolk, som Albert Einstein og Niels Bohr, og yngre, ambisiøse og samfunnsengasjerte forskere. En av de unge var den jødiske atomfysikerern Joseph Rotblad, som reiste fra Polen til Storbritannia på 1930-tallet for å studere. Som atomfysiker innså han tidlig mulighetene for å utvikle et nytt våpen med enestående ødeleggelsesevne. Samtidig forstod han at den tyske krigsmaskinen også hadde oppdaget denne muligheten. Derfor var det om å gjøre for de allierte å utvikle nye typer våpen som kunne avskrekke nazistene.

Joseph Rotblad, som var med på å utvikle atombomben i det såkalte Manhattanprosjektet, fant ut at han i sin streben etter å avskrekke nazistene, også hadde konstruert en trussel mot menneskeheten. I desember 1944 forlot han derfor Los Alomos og Manhattanprosjektet. Han mente at det ikke var riktig å konstruere denne typen våpen når tyskerne selv ikke hadde utviklet dem. Han mente også at våpnene som ble utviklet ikke hadde til hensikt å utrydde det nazistiske regimet, men å angripe Sovjetunionen etter at krigen ville ta slutt. Rotblad fryktet at atombombene, stikk i strid med intensjonene, ikke ville bli et avskrekkingsvåpen, men et militært våpen. General Leslie R. Groves, som ledet Manhattanprosjektet, skal i en samtale med Rotblad det siste krigsåret ha bekreftet at prosjektets oppgave var å skape våpen for etterkrigstiden og kampen mot Sovjetunionen. Dette var en medvirkende årsak til Rotblads beslutning om å forlate prosjektet.

Pugwash etableres
Etter krigen engasjerte Joseph Rotblad seg i kampen mot atomvåpen, og ble visepresident i Atomic Scientists Association. Han savnet imidlertid kontakt med vitenskapsfolk på den andre siden av jernteppet, og mente at slik kontakt ville være viktig for å få fremme forslag om hvordan de nye våpnene kunne kontrolleres. I de første årene etter den kalde krigen var det imidlertid svært vanskelig å opprette kontakt. Så lenge Stalin levde ble sovjetiske vitenskapsfolk nøye overvåket, noe som gjorde kontakt med Vesten vanskelig. Den eneste deltakeren på de første Pugwashkonferansene fra noe østblokkland var den kjente polske fysikeren Leopold Infeldt.
Rotblad fikk imidlertid kontakt med en av Storbritannias ledende kulturpersonligheter, filosofen, matematikeren, skribenten og adelsmannen Bertrand Russell. I en tale til House of Lords allerede i november 1945 forutså Russell muligheten for å utvikle hydrogenbomben, og understreket at den menneskelige sivilisasjon var i fare. Han foreslo at den beste måten å få i gang arbeidet for internasjonal kontroll over de nye våpnene på, var å innkalle til en konferanse hvor vitenskapsfolk fra øst of vest kunne møtes.
Bertrand Russell gjentok oppfordringen i 1954 i en tekst hvor han slo fast vitenskapens ansvar i atomalderen, og inviterte vitenskapsfolk fra øst of vest til å møtes. Teksten ble sendt til Albert Einstein, som skrev under på oppfordringen to dager før sin død. Etter dette fikk teksten navnet Russell-Einsteinmanifestet. Manifestet ble offentliggjort 9. juli 1955, undertegnet av elleve fremtredende vitenskapsmenn. Bare to av dem hadde ennå ikke fått en Nobelpris. Den ene av dem var Joseph Rotblad, som mange år senere skulle få Nobels fredspris for sin kamp mot atomvåpen.
Joseph Rotblad er den eneste gjenlevende av de elleve som stod bak det første Pugwashoppropet, Russel-Einsteinmanifestet. Han ble født i 1908, men er fremdeles aktiv og en meget sentral person i Pugwash, etter å ha vært både generalsekretær og president for konferansen i en årrekke. Han er dr. emeritus ved St. bartholomews hospital, University of London. St. Bartolomews var åstedet for de første møtene i Pugwash.
Den første Pugwashkonferansen ble arrangert i landsbyen Pugwash på øya Nova Scotia i Canada i 1957, hvor industrimagnaten Cyrus Easton stilte sitt landsted til disposisjon. Organisasjonen fikk altå sitt navn etter stedet der den første konferansen ble holdt.
På tross av pengestøtte fra ulike vitenskapelige organisasjoner har Pugwash vært en fattig organisasjon. En grunn til dette er at all form for statlig eller privat støtte fra hold som kunne oppfattes som politisk, har blitt avvist. Man ønsket ikke at Pugwash skulle få bindinger som i verste fall kunne gi Pugwash politiske føringer. Derfor har det aldri blitt etablert et stort internasjonalt sekretariat. I dag finnes det imidlertid fire internasjonale kontorer, i London, Roma, Geneve og Washington, D.C. I mange år drev Rotblad sekretariatet på egen hånd, fra 1963 med hjelp av en sekretær ved St. Bartholomews. Frem til 1968 var Pugwashs adresse 8, Asmara Road - Rotblads hjem i London. Dette er paradoksalt når man tenker på at Pugwashkonfernasene hadde samlet sentrale folk som M. Born, H. A. Kissinger, R. McNamara, A. Sakharov og P. Noel-Baker, for å nevne noen.

Russell-Einsteinmanifestet
 

På denne måten avsluttes Russell-Einsteinmanifestet, grunnlaget for Pugwashkonferansene om vitenskap og ansvar. Utgangspunktet for Pugwash var erkjennelsen blant flere av verdens ledende vitenskapsfolk at noe var fundamentalt galt i forholdet mellom vitenskapen og samfunnet. Vitenskapen, som hadde som formål å øke menneskers velferd, innsikt i verden og i seg selv, hadde skapt våpen som kunne utslette menneskeheten. Moderne vitenskap hadde også dannet et grunnlag for samfunnsformer som i seg selv skapte store problemer gjennom overforbruk og forurensning.
Ideen bak etableringen av Pugwash er at det hviler et spesielt ansvar på forskere for å finne løsninger på problemene som helt eller delvis er skapt gjennom vitenskapelig utvikling. Gjennom utdanningen har vitenskapsfolk fått større muligheter enn andre til å finne løsninger, på to måter: For det første ved å utnytte kompetansen de har til å løse innfløkte problemer knyttet til eget fagfelt. For det andre fordi medlemsskap i det vitenskapelige samfunn gir tilknytning til normer for hva som representerer gode løsninger. Disse normene er uvahengige av livssyn og politisk ideologi. Forslag til løsninger bedømmes ut fra deres innhold, holdbarhet og relevans – prinsipper som gjelder for all forskningsvirksomhet.
Forskerne som dannet Pugwash hadde tro på at de ved å utnytte vitenskapens tilnærmingsmåte og forskeres ressurser, kunne skape en møteplass på tvers av politiske konflikter.

Arbeidsmåter
De årlige konferansene er i kjernen av den virksomheten som Pugwash driver. Fra å være små samlinger på rundt tyve forskere, har konfernsen økt til å romme flere hundre deltakere. Sammensetningen av deltakerne har også endret seg. I dag deltar omtrent like mange samfunnsvitere som naturvitere, mens det tidligere var langt flere naturvitere, og spesielt fysikere, i forhold til samfunnsvitere. Felles for konferansene er at fremstående vitenskapsfolk arbeider sammen på tvers av faggrenser. Dette skaper kreative arbeidsgrupper med muligheter for ulike vinklinger på problemene som man ønsker å løse. Deltakerne på konferansene inviteres individuelt, og representerer kun seg selv. Det holdes også mindre møter i arbeidsgrupper mellom de årlige konferansene: Arbeidsgrupper, seminarer og symposier.
På Pugwashkonferansene er plenumsmøtene åpne med full pressedekning. Arbdeidsgruppene er derimot lukkede. Hensikten er at deltakerne skal kunne diskutere fritt uten å måtte bli stilt til ansvar for myndighetene i hjemlandet eller andre. Mange har uttrykt skepsis overfor lukketheten og anonymiteten som preger Pugwash. Men det er en styrke for Pugwash at forskere fra forskjellige land kan snakke fritt sammen, uten at det de sier blir gjenstand for offentlig debatt. Det er også nødvendig for den uavhengigheten Pugwash ønsker å ha i forhold til politiske føringer.

En fredspris for fremtiden

 

[...] for their efforts to diminish the part played by nuclear arms in international politics and, in the longer run, to eliminate such arms.

Den britiske skuespilleren og kommentatoren Sir Peter Ustinov uttalte at Nobelkomitéens avgjørelse om å gi Nobels fredspris til Joseph Rotblad og Pugwash viste en ”olypisk sans for historiske verdier”. Men komitéen hadde kanskje noe mer i tankene da den delte ut prisen i 1995. Atomvåpnene, som har vært et hovedanliggende for Pugwash i over 40 år, representerer ennå en trussel mot menneskeheten. Selv etter at USA og Russland har levd opp til nedrustningsavtalene, vil de hver ha igjen 3500 atomvåpen. I tillegg besitter Storbritannia, Frankrike, Kina, India og Pakistan atomvåpen, og det antas at også Nord-Korea og Israel har slike våpen. Flere andre land prøver å skaffe kjernefysiske våpen.

Men Pugwash sin berettigelse ligger ikke bare i i spørsmål knyttet til atomvåpen. Like viktig er arbeidet for å bevisstgjøre forskerne sitt ansvar som samfunnsborgere. Dette handler om vitenskapens forhold til samfunnet, og om hvordan vitenskapen bør la seg bruke av samfunnsinteressene.

Den Norske Pugwashkomité
v/Prof Bent Natvig
PB 1053 Mat. Inst.
0316 Blindern